Søtsiden Søtsiden Søtsiden Livet er kort – spis desserten først
Skjermbilde 2016-02-25 kl. 23.36.34

Kake. Ikke hjerne-transplantasjon.

Natt til innspillings-dagen for Episode 2, sov jeg 45 minutter. Natten før – 1 time. Jeg var så gira at jeg lå 10 cm over senga og roterte. Det føltes sånn. Under innspilling er man dog så skjerpet at man kan glemme slike ting. For en stakket stund. Det gikk i det store og det hele overraskende bra, bortsett fra at jeg kræsja med en morgenfugl av en golfspiller på vei bort i bake-teltet, og hadde glemt å pusse tenner.  Men jeg var visst ikke helt i vater, for da kaken min falt litt sammen på midten, og tiden var ute, da fant jeg meg en avsidesliggende tuja å gjemme meg bak. Der satt jeg – en 42 år gammel småbarnsmor, med en ordentlig jobb i IT-bransjen, der jeg beveger meg fritt rundt blant normale folk som tar meg seriøst – og hulket over en sammenfalt kakebunn.

Tårene rant. Noen så kanskje at jeg var litt glossy i blikket i det ene intervjuet. Jeg så for meg overskriften. “BakeBerit brøt sammen. Da kakebunnen til Berit falt sammen, ble det for mye for den 42 år gamle to-barns-moren, som til daglig har en betrodd stilling i et IT-selskap…..”.  Jeg klarte heldigvis å ta meg sammen til kamera kom.

Å oppleve seg selv under helt nye og veldig ukjente forhold, ca. 20 mil utenfor komfortsonen, utsatt for egne høye forventninger, sterkt tidpress, skumle superstar-konditorer og kameraer overalt, er en interessant og litt spooky opplevelse. Jeg glemte til tider fullstendig at det var en kake jeg holdt på med og ikke en høyst ukvalifisert hjernetransplantasjon. Når jeg vant det gule forkleet, var jeg helt ekstremt glad. Latterlig glad. Det var bare en kake, jeg hadde ikke reddet livet til noen. Men følelsene sto overhodet ikke i stil med det som foregikk. Jeg kjente ikke meg selv igjen i det hele tatt.

Nå har jeg innsett at det heldigvis ikke avstedkommer overskrifter om en skarve bake-deltaker opptrer litt outrert eller eksentrisk. OG jeg har blitt vant til å se det krem-tilgriste trynet mitt på TV, og akseptert det, så jeg gleder meg til Episode 3! :-)

Comments

comments

6 Kommenter

  1. Tone Rose Gjøvik Todalshaug on 26. februar 2016 Svar

    Jeg ler og jeg gråter (nesten) – dette er så bra! Vi følger deg i tykt og tynt vi, Berit, vit det! Og vet du hva; med din innstilling til detaljer og med din stålkonsentrasjon, så tror jeg du hadde fikset en hjernetransplantasjon helt fint :-)

  2. Anonym on 26. februar 2016 Svar

    Du er kjempeflink, og jeg håper du vinner hele konkuransen!:)

  3. Allister on 26. februar 2016 Svar

    Haha, – ja sånn e no detaljan i livet, – de kan fort utgjøre hele verden. Herlig lesning og innblikk i din opplevelse. Jeg gikk glipp av tirsdagens episode. Finnes den på nett i etterkant uten sånn abonnement?

    • Berit Nordgarden on 26. februar 2016 Svar

      Tv3play.no

  4. Karoline Rosvoll Ormåsen on 26. februar 2016 Svar

    Hahaha! Morsomt skrevet, Berit. 😀

  5. Berit Nordgarden on 26. februar 2016 Svar

    Tusen takk for alle de hyggelige kommentarene, folkens! Stas!

Legg igjen en kommentar